Jeanette: Maiko and Osso

I dag bar jeg Maiko og Osso ut i armene mine, Osso begynner å slappe litt av og ga meg til å med et smil i dag og en liten latter. Utrolig! Appetitten hennes øker også. Maiko er fortsatt ikke komfortabel med situasjonen. Hun trenger fortsatt tid. Maikos mage er oppblåst og øm. Jeg begynner å få lov å stelle henne, men får ikke lov å ta henne på magen. Carmen har analysert avføringen deres og de har bendelorm, vi har gitt dem Ivomec, men de trenger Vermox for å ta bendelormen. Dette må vi gi igjennom munnen, det går bra med Osso for hun er såpass trygg og liten at jeg kan holde henne i armene mine. Men Maiko må vi være 2 for å klare å gi henne stakkars liten, men det er for hennes eget beste. De begynner endelig å spise litt fiber. Blader og noe som heter Tron banan. Det er begynnelsen på bananbladene. Det er mye vann i dette og det er bra for Maiko vil ikke drikke vann. Osso trakk energidrikk med bringebær smak i dag. Det smakte.

Jeanette: Kvinnedagen

Maiko og Osso sov til halv 8. Vi våknet dem og prøvde å gi dem barnegrøt. Ingen av dem ville ha. Maiko var like kald som i går, så vi tok dem ut i karanteneburet i hagen. De sov mye i dag også, men spiste litt bedre, men det går i mango og pasjonsfrukt. Vi tok de inn for natten rett før 5. Prøvde igjen å gi barnegrøt, men de vil fortsatt ikke ha.
I dag er det kvinnedagen. Og den blir feiret som 17mai. Utrolig. Det var sang og dans hele dagen. Carmen satt barnevakt for Maiko og Osso og jeg gikk over til gjestehuset for å treffe alle de ansatte fra sanctuaryet. Vi danset og sang og drakk fanta og øl. Dette er en spesiell dag for kvinnene, de kjøper ny kjole og pynter seg. Dette er den eneste dagen i året de ikke trenger å bære tungt og jobbe i åkeren. Carmen fikk Mogaloka som er nattevakten vår til å sitte barnevakt så hun kunne komme å hilse på. Denne jobben tok han svært seriøst og plasserte seg utenfor døren til rommet mitt.

Kashosha

I går kveld fikk Carmen en telefon om at en fullvoksen hann bavian hadde rømt fra den pakistanske FN-leiren. Noen rangers fra ICCN kom og hentet henne og bedøvelses blåserøret og de reiste for å finne han. Når de så han var han høyt oppe i et avokado tre. Det var ingenting de kunne gjøre før det ble lyst, så de reiste hjem for natten. Tidlig i dag tidlig var Carmen og rangerene på plass for å prøve å bedøve bavianen, men så fort de nærmet seg hoppet han ned av treet og satte på sprang. Carmen, rangerene og en hel hau med nysgjerrige tilskuere løp etter. De jaget stakkaren i 5 timer før Carmen endelig klarte å bedøve han. Han er nå i sanctuariet, han har to machete kutt i nakken og venstre kneskål er knust, og han er fryktelig sliten!

Jeanette: Maiko and Osso

I går kom Maiko og Osso til Lwiro sanctuary. To små jenter. De var trøtte, slitne og redde. De har reist med både fly, bil og båt. De var framme hos oss i 5tiden på ettermiddagen. Vi bar de inn på rommet mitt og med litt makt fikk vi de ut av kassen. Vi puttet de inn i buret som de skulle sove i på natta. Jeg satt alene på rommet og Osso krøp ut av kassen og satt seg på fanget mitt. Det var utrolig sterkt å kjenne den tynne kroppen hennes. Tårene trillet en god stund. Vanskelig å forstå hvordan mennesker kan behandle sjimpanser sånn. Tenk at både Maiko og Osso har sett hele familien sin blitt slaktet. De fikk mango og pasjonsfrukt og de spiste og la seg for natten. Dagen etter sov de lenge. Klokken ble 8.00 før vi våknet dem, vi hadde tenkt å ha de på rommet noen dager, men Maiko var så fryktelig kald og skalv, så vi tok dem inn igjen i buret og bar dem ut i karanteneburet. De sov mesteparten av dagen sammenkrøllet, redde og slitne, Vi tok dem inn i 4tiden og la de for natten.

Maiko og Osso

I dag kom det to nye sjimpanser til Lwiro. De heter Maiko og Osso, og er to små jenter. De kommer fra Maiko nasjonalpark i nord-kivu hvor de ble konfiskert fra krypskyttere som hadde skutt familien deres og ville prøve å selge dem som kjæledyr.

Maiko er litt over 1 år gammel og er ganske dårlig, med oppblåst og vond mage og hovne lymfeknuter, hun får antibiotika og parasittmiddel.

Osso er under ett år, og i bedre form, bare tynn og underernært.

Jeanette er blitt mamma for de to små og er sammen med dem hele dagen og de sover på rommet hennes om natten.

Jeanette: Kalume

Kalume kom til sanctuaryet mai 2002 og er født i 2001. Da Kalume kom var han full av kutt i ansiktet fra en machitti. Dette var det krypskyttere som hadde gjort, Kalume har hatt 2 operasjoner. Den første var når han kom, for å prøve og rette på skadene hans. Den andre operasjonen ble gjort av Carmen våren 2007, Hun er veterinær og sjef for sanctuaryet. Kalumes munn er deformert. Og da Carmen tok jobben her som veterinær og sjef for Lwiro sanctuary for et år siden, hadde Kalume en munnåpening på ca 4cm. Carmen åpnet 2cm på hver siden. Kalume venter fortsatt på en tredje operasjon for å åpne munnen hans enda mer og fjerne dårlige tenner. Kalume har pusteproblemer og har kronisk forkjølelse, så det er stor fare med og bedøve han siden vi har mangel på utstyr. Men tross alle helseproblemene til Kalume er han lederen i en av de tre sjimpansegruppene vi har. De er en gruppe på 8 sjimpanser som vi kaller Kalume-gruppen.

Kalume har vært syk, han har hatt en kraftig infeksjon og har ikke ville bruke bakbena, hvorfor det vet vi ikke. Vi tror kanskje at han kan ha skadet seg i det første store jordskjelvet vi hadde. Vi måtte ta Kalume ut av flokken sin, og inn i et eget bur. Jeg satt sammen med Kalume i buret hans i 6 dager, 11 timer om dagen sånn at han ikke skulle føle seg alene og ensom. Han hadde store smerter i underkroppen, så jeg prøvde å gjøre det så behagelig for han som jeg overhodet kunne, jeg laget et kjempe stor seng til han av bananblader med jakker og handklær. Ga han den beste frukten, og prøvde å gi han vann i munnen med en liten sprøyte, for han var for svak til å kunne drikke selv.

Sakte, men sikkert kom han til seg selv igjen og begynte å bruke bena igjen. Da var han så vant til å ha meg i buret hans at han jaget de andre jentene ut. Det var litt skremmende, for han er en stor sjimpanse som kan gjøre mye skade visst han vil. Da han begynte å bli bedre, trappet jeg ned timene mine inne hos han. Det var ganske tungt, for han gråt hver gang jeg skulle gå ut av buret hans og ga meg en stor klem og hadde ikke lyst til å slippe meg. Kalume er igjen tilbake i flokken sin, litt deprimert for at all dulling og stelling er over for denne gang.

Gorilla

I dag reiste meg, Jeanette og Pete for å se på gorillaene i Kahuzi-Biega Nasjonalpark. Her bor det en underart av fjellgorillaen (Gorilla berengei graueri) Graueri gorilla eller Østlig lavlandsgorilla. Vi hadde bestilt en taxi som skulle ta oss opp til Tchibanga som er stedet ved nasjonalparken der de tar turister opp for å se gorillaene. Det er ca en times kjøretur fra Lwiro på de dårlige veiene… Vi kom opp dit og ble møtt av noen rangers, disse er vokterne som prøver å passe på parken og gorillaene. De fant gorillaene ganske fort etter at vi kom dit og vi ble puttet inn i en pickup og kjørt opp så nærme det gikk an. Så gikk vi i ca en halv time før vi kom til gorillaene. Det var silverbacken Tchimanuka og familien hans på 31 koner og unger. Vi så ikke alle sammen, men det var ganske mange rundt oss kanskje ca 15stk. Det var helt utrolig å se hvor rolige de var, mens vi sto og så på dem. Vi var veldig heldige med besøket vårt, de var ganske ute i det åpne mye av tiden og veldig lette å se. Vi var på besøk hos dem i en time. Det var en helt fantastisk opplevelse som anbefales til alle som har mulighet!