Kalume kom til sanctuaryet mai 2002 og er født i 2001. Da Kalume kom var han full av kutt i ansiktet fra en machitti. Dette var det krypskyttere som hadde gjort, Kalume har hatt 2 operasjoner. Den første var når han kom, for å prøve og rette på skadene hans. Den andre operasjonen ble gjort av Carmen våren 2007, Hun er veterinær og sjef for sanctuaryet. Kalumes munn er deformert. Og da Carmen tok jobben her som veterinær og sjef for Lwiro sanctuary for et år siden, hadde Kalume en munnåpening på ca 4cm. Carmen åpnet 2cm på hver siden. Kalume venter fortsatt på en tredje operasjon for å åpne munnen hans enda mer og fjerne dårlige tenner. Kalume har pusteproblemer og har kronisk forkjølelse, så det er stor fare med og bedøve han siden vi har mangel på utstyr. Men tross alle helseproblemene til Kalume er han lederen i en av de tre sjimpansegruppene vi har. De er en gruppe på 8 sjimpanser som vi kaller Kalume-gruppen.
Kalume har vært syk, han har hatt en kraftig infeksjon og har ikke ville bruke bakbena, hvorfor det vet vi ikke. Vi tror kanskje at han kan ha skadet seg i det første store jordskjelvet vi hadde. Vi måtte ta Kalume ut av flokken sin, og inn i et eget bur. Jeg satt sammen med Kalume i buret hans i 6 dager, 11 timer om dagen sånn at han ikke skulle føle seg alene og ensom. Han hadde store smerter i underkroppen, så jeg prøvde å gjøre det så behagelig for han som jeg overhodet kunne, jeg laget et kjempe stor seng til han av bananblader med jakker og handklær. Ga han den beste frukten, og prøvde å gi han vann i munnen med en liten sprøyte, for han var for svak til å kunne drikke selv.
Sakte, men sikkert kom han til seg selv igjen og begynte å bruke bena igjen. Da var han så vant til å ha meg i buret hans at han jaget de andre jentene ut. Det var litt skremmende, for han er en stor sjimpanse som kan gjøre mye skade visst han vil. Da han begynte å bli bedre, trappet jeg ned timene mine inne hos han. Det var ganske tungt, for han gråt hver gang jeg skulle gå ut av buret hans og ga meg en stor klem og hadde ikke lyst til å slippe meg. Kalume er igjen tilbake i flokken sin, litt deprimert for at all dulling og stelling er over for denne gang.
Kalume har vært syk, han har hatt en kraftig infeksjon og har ikke ville bruke bakbena, hvorfor det vet vi ikke. Vi tror kanskje at han kan ha skadet seg i det første store jordskjelvet vi hadde. Vi måtte ta Kalume ut av flokken sin, og inn i et eget bur. Jeg satt sammen med Kalume i buret hans i 6 dager, 11 timer om dagen sånn at han ikke skulle føle seg alene og ensom. Han hadde store smerter i underkroppen, så jeg prøvde å gjøre det så behagelig for han som jeg overhodet kunne, jeg laget et kjempe stor seng til han av bananblader med jakker og handklær. Ga han den beste frukten, og prøvde å gi han vann i munnen med en liten sprøyte, for han var for svak til å kunne drikke selv.
Sakte, men sikkert kom han til seg selv igjen og begynte å bruke bena igjen. Da var han så vant til å ha meg i buret hans at han jaget de andre jentene ut. Det var litt skremmende, for han er en stor sjimpanse som kan gjøre mye skade visst han vil. Da han begynte å bli bedre, trappet jeg ned timene mine inne hos han. Det var ganske tungt, for han gråt hver gang jeg skulle gå ut av buret hans og ga meg en stor klem og hadde ikke lyst til å slippe meg. Kalume er igjen tilbake i flokken sin, litt deprimert for at all dulling og stelling er over for denne gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar